Vættaheia

Vættaheia

229 moh

Av gammelnorsk ”viti”; bål eller vedstabel til å sette fyr på når en fiende ble sett.

Vættaheia var en del av et landsomfattende varslingssystem som strakte seg fra Lindesnes i sør til Vardø i nord. I tillegg var det forgreininger innover i fjordene og oppover dalene.
Vetene bestod som regel av ferdigoppsatte stokker av 3 -4 meters lengde satt sammen i en ring, og som kunne tennes raskt. De ble plassert på godt synlige høyder i terrenget, og det måtte være sikt til neste punkt i systemet. Vættaheia fikk signal fra Kamsheia på Agdeneset, og signalet fra Vættaheia gikk innover fjorden til Vardheia mellom Rissa og Stadsbygd.
Til å vedlikeholde og passe vetene (gmln. ”varda viti”) ble det utnevnt personer som bodde så nært at de kunne nå dem på kort tid. Sannsynligvis bodde vakta her i Hambåra (gammel boplass).
I ufredstider var vetene bemannet, og systemet var da så effektivt at det tok under et døgn å sende et varsel fra Lindesnes til Vardø.
Systemet var en del av det norske forsvaret i over 900 år. At forsvaret også i dag har oppdaget Vættaheias strategiske plassering, vitner linkstasjonen her oppe om.